The Last Airbender eller Flygende JødeMunk-Gutt

Tøff plakat da? Brukte nok mye av budsjettet på den. Hvorfor den lysende pila i panna hans peker nedover aner jeg ikke.

Mange vil nok mene at man ikke kan si om en film er bra eller dårlig før man har sett den helt ferdig. Det er jeg faktisk ikke helt enig i. Jeg gir en film ca. 20 minutter på å engasjere meg, og hvis ikke den klarer det så slår jeg av. Det trenger ikke automatisk bety at filmen er bra selv om den engasjerer, den kan jo være så elendig at det blir verdt å se den fordi den er ufrivillig morsom. Men hvorfor akkurat 20 minutter? Jo, fordi det passer så fint når man skal spise. Det tar ca. 20 minutter å hive i seg et måltid (i allefall for meg), så hvis filmen har klart å engasjere meg fram til jeg er ferdig med å ete så ser jeg den ferdig. Hvis ikke, så finner jeg på noe annet, eventuelt starter på en helt annen film.

Jeg hadde sikkert også vært sur hvis jeg var ti år, tvangsbarbert på hue og med et digert stempel midt på skallen.

I dag bestemte jeg meg for at jeg skulle lide meg gjennom The Last Airbender, filmen som de egentlig hadde dritlyst til å kalle Avatar, men det sier seg sjøl hvorfor de droppa det. Når du begynner å sjekke hvor mange minutter som har gått av filmen, så er det som regel et dårlig tegn. Her sjekka jeg tida etter et kvarter faktisk, og måtte innrømme nederlaget etter 22 minutter. Det her gidder jeg rett og slett ikke å kaste bort mer tid på.

Her lover M. Night Shyamalan at han aldri noensinne skal lage film igjen. Håhå, tenk om det hadde vært tilfelle! Han er sur han også, ser du?

Hva den handler om? Jeg vet ikke helt. Jeg har aldri sett tegnefilmserien som den er basert på, og det er tydeligvis no barnslige greier om unger som flyr i lufta og kan manipulere elementene. Han i hovedrollen her er en furten liten skalla jødegutt som flyr rundt og er stort sett sur og umotivert hele tida. Han er helt sikkert ikke jøde, han ser mer ut som en bitteliten munk, og det er nok det som er meninga også. Skuespillerne virker som de aller helst vil hjem og spille PlayStation istedenfor å spille i den dumme filmen. De er uengasjerte og leverer dialog som høres ut som den er lest rett fra manus.

Det er rett og slett INGEN som er glade for å spille i denne filmen.

Den flygende jødemunk-gutten har også en diger flygende og lodden skapning som ser ut som en krysning mellom Cheshire Cat i Alice in Wonderland og den rare bikkja (eller hva det er) på coveret til Neverending Story (Nei, jeg så aldri den filmen). Dyret er vel på størrelse med en buss tenker jeg. Mulig han bruker den til å fly rundt på, jeg så som sagt ikke mer enn 22 minutter. Heldigvis heter den jo The LAST Airbender, så vi får håpe det ikke kommer noen oppfølgere.

Audition til "Mongolske Talenter", eller "So You Think You Can Bend". Jeg aner ikke. Driter i det.

Men har du ADHD eller rett og slett ikke krever annet av en film enn at den varer i over en time, så er nok dette filmen for deg. For å få maks utbytte av den vil jeg dog anbefale to sixpacks med øl, og en venn. Så kan dere skru av lyden på filmen og dubbe den sjøl. Den blir garantert mye bedre da.

Trailer Trash!

Det kommer mye tøffe filmer framover, så jeg tenkte jeg skulle samle en del trailere for filmer jeg gleder meg til.

Sucker Punch er den nyeste filmen til Zack Snyder, mannen bak bl.a remaken av Dawn of the Dead, 300 og den ganske så langtråkige Watchmen. Effektene ser helt sjuke ut, og hadde de vært i en "vanlig" film ville jeg nok ikke vært så gira på å se den. Men siden denne filmen handler om det som foregår inni hodet til jenta (eller hennes syn på verden rundt seg), så gjør det meg liksom ikke noe at det ser såpass overdrevent og stylish ut.



Tidligere skrev jeg om den motbydelig dårlige Skyline, som jeg angrer på at jeg kasta bort halvannen time på. Jeg liker egentlig alien invasion-filmer, og hadde sikkert altfor høye forhåpninger. Da kan det jo hende at jeg blir mer fornøyd med Battle: Los Angeles. (Den har fått lunken mottakelse fra folk som har sett den, men den kan da for svarte ikke være enda verre enn Skyline.)



Jeg har vært fan av Jason Statham helt siden første gang jeg så The Transporter, derfor gleder jeg meg til å se The Mechanic som kommer tidlig neste år. Spørs såklart om den kommer på kino her, eller om den går rett på dvd til sommern. Håper den inneholder masse stygge slåssescener sånn som de tidligere filmene hans, for det er alltid en fryd å se hvordan de har satt sammen de forskjellige scenene med rekvisitter og sånne ting. Han gjorde også en veldig tøff rolle i The Expendables nå nylig, så det her kan bli bra.



Neste år kommer jo også den nye Transformers-filmen, som sikkert blir mer av det samme vi har sett tidligere. Men Michael Bay er flink på action og eyecandy, så denne blir sikkert også verdt å få med seg på kino hvis man liker sånt.



Superheltfilmer er alltid gøy, og selv om jeg har blitt bortskjemt med X-Men-filmene, Spider-man og Iron Man, så skal jeg sikkert også se Thor når den kommer. Selv om jeg er litt skeptisk. Den ser egentlig ganske cheesy ut på trailern. Men nå har ikke jeg noe kjennskap til Thor fra før, så det kan hende blodfans syns det ser helt konge ut.



Når jeg først er inne på superhelter; 3. juni har X-Men: First Class premiere i Norge! Og siden regissøren er Matthew Vaughn (samme fyren som regisserte den geniale Kick-Ass), så tror jeg den kommer til å bli helt vill.



Hugh Jackman (best kjent som Wolverine) dukker opp i en noe spesiell film snart, som heter Real Steel. Det ser ut til å være en film om robotslåssing, så foreløpig tipper jeg det blir mye masete dataeffekter som ser altfor plastikk-aktige og glinsende ut, og ingen story å skryte av. Hjernedød action, flash before substance osv. Men den må jo sjekkes ut når den kommer.



Den siste filmen jeg skal nevne heter Cowboys & Aliens, og med en sånn tittel blir ord fattige. Men Harrison Ford og Daniel Craig i to av hovedrollene, pluss Jon Favreau som regissør (Iron Man 1 og 2) gjør at jeg MÅ se den!

We live, we die, and the wheels on the bus go round and round.

Begge to har kreft, og begge to vet at de skal dø om veldig kort tid. Men tilfeldigheter gjør at de ender opp på samme rom på sykehuset, og der starter et helt spesielt vennskap. Carter (Morgan Freeman) og Edward (Jack Nicholson) er totalt forskjellige i utgangspunktet, men sammen lager de ei liste over ting de skal få gjort før de dør, eller "before they kick the bucket". Derfor navnet "The Bucket List".

Hadde ikke sett denne før, så jeg tenkte det passa med en film i jula som er litt sånn småtrist. Det blir lett at tankene flyr avgårde og man grubler over hva som skjer når man dør, hvor man ender opp, og åssen det føles idet livet tar slutt. Jeg aner ikke, jeg har virkelig null peiling. Vet ikke hva jeg skal tro på. Men på en måte tror jeg at jo eldre man blir, jo mindre skummelt blir det å slå seg til ro med tanken om at man en gang skal dø.

Dør man mens man er ung så har man kanskje uendelig mye man har ugjort, og man er nok livredd for å forsvinne mens alle andre blir igjen. Rett og slett at man dør i frykt og med en helt ubeskrivelig uro i kroppen. Jeg vet jo ikke, men jeg tror ikke det er like skummelt hvis man er gammel og har levd et godt og rikt liv. Dessuten har som regel alle man kjente allerede dødd, så kanskje det blir en befrielse å tenke "Endelig er det min tur også"?

Edward Cole: "What does a snail have to do to reincarnate? Leave the perfect trail of slime?"

Det er kanskje unormalt, men noe i meg gjør at jeg begynner å slå meg til ro med tanken på at jeg skal dø en eller annen gang. Og hvis man tenker over hvor mange her på planeten som faktisk HAR dødd før deg, så burde det jo ikke være skummelt i det hele tatt. Alle skal gjennom det uansett.

Jeg tenker også at døden ikke vil være slutten, selv om jeg ikke finnes religiøs i det hele tatt. I et uendelig stort univers som varer for evig og alltid, så vil før eller senere kombinasjonen med molekyler og atomer som blir akkurat DEG dukke opp igjen. I allefall hvis man tenker statistisk sett. Har man evig tid på seg så MÅ du jo før eller senere få en mulighet til. Evig...det er jævlig lenge.

Carter Chambers: [to Edward, of the two questions asked of the dead by the gods at the entrance to heaven] "Have you found joy in your life? Has your life brought joy to others?"

Se filmen! Og...ja...God Jul! :)

The Sorcerer's Apprentice og norske furteanmeldere

Hvis du skal fange kulelyn kan det være greit å få hjelp av en voksen.

VG ga den terningkast fire, mens Dagbladet og Aftenposten mente den ikke var verdt mer enn en toer. Fredriksstad Blad ga femmer, og på imdb ligger filmen på 6,3 av 10 i snittkaraktér når dette skrives. Personlig likte jeg filmen kjempegodt, og har fått tak i den på bluray etter at jeg allerede har sett den to ganger fra før. Så hvorfor spriker anmeldelser så vanvittig? En toer? Seriøst? Jeg tror mye av problemet ligger i at anmeldere ofte tar på seg furtebrillene sine og forhåndsdømmer veldig lett, og sitter og leter etter ting å sette fingern på. Man må ta en film for det den er. Du går ikke på Jackass 3D og slakter den fordi den ikke har bra nok historie?



The Sorcerer's Apprentice er regissert av Jon Turteltaub, som også laga begge National Treasure-filmene i samarbeid med Disney (som også står bak denne). Om den er så forbanna DYP? Nei, det er den ikke. Det er en typisk popcorn-film, med heftige actionscener, flotte effekter og Nicolas Cage i en ålreit rolle for en gangs skyld. Filmen tar ikke seg sjøl så altfor høytidelig heller, og den prøver heller ikke å være noe mer enn en underholdende actionfilm med høyt tempo.

Alfred Molina blir litt engstlig når Nicolas Cage må leke med strøm absolutt HELE tida.

Hvorfor kan ikke anmeldere forstå sånt? Den aller første SAW-filmen fikk terningkast en i VG. Anmelderen kalte den "kynisk vanvidd". Hvis du går for å se en skrekkfilm og slakter den fordi scenene er for stygge, ja da burde du kanskje drite i å anmelde skrekkfilmer?

Man kan sikkert gnåle om at The Sorcerer's Apprentice prøver å ri på Harry Potter-bølgen, men samtidig så vil man kunne si det om absolutt ALLE fantasyfilmer som omhandler magi og som har kommet etter at den første Harry Potter-filmen kom ut. Eller kan man det? Nei, det har da vært laga den type filmer før Harry Potter også, det er bare at folk får merkevaren prakka på seg fra alle retninger såpass mye at man glemmer at det fins alternativer der ute. Så egentlig er det vel Harry Potter som har lånt fra andre filmer eller bøker.

"Nåde! Jeg gjør hva som helst, bare ikke vis meg The Wicker Man en gang til!"

Uansett...poenget mitt er at The Sorcerer's Apprentice er en helt kul film som man absolutt burde unne seg å se. Legg vekk furtebrillene og spar de til det kommer en ny sær kunstfilm fra Slovakia om en spedalsk baker med utlagt tarm som kjemper for å overleve på wienerbrød under andre verdenskrig. Filmmusikken er sikkert samtidsmusikk uten melodi, og består av tilfeldige pianotoner som klimpres fullstendig uten innlevelse. Da kan du analysere filmen ihjel til du blør fra samtlige kroppsåpninger hvis du vil det.

Jeg har sett forferdelig mye drittfilmer, bare for å ha det sagt... Noe av det verste jeg har vært borti var Nine Deaths of the Ninja, som bl.a inneholder en slåssescene med tre dverger. Er det en film her i verden som skal slaktes, så er det virkelig den.

Når jeg leser filmanmeldelser så driter jeg i om SAW er umoralsk eller Ringenes Herre er usannsynlig. Men hvis effektene er helt bedritne vil jeg gjerne vite det, for det ødelegger hele illusjonen. Jeg vil også gjerne vite om det ER noe historie i filmen, om skuespillerprestasjonene er troverdige nok, og om hele skiten er filma med et håndholdt grumsekamera til en tusenlapp ville jeg nok opplyst om det også. Men en filmanmeldelse som forteller meg at The Sorcerer's Apprentice er "Harry Potter light" eller at "magien uteblir" blir rett og slett litt provoserende å lese. Man trenger ikke å sammenligne filmer som i utgangspunktet ikke har noe som helst med hverandre å gjøre.

"Så Harry Potter er bøg?"

Det er sikkert også noen der ute som slakter The Expendables siden den inneholder altfor mye usannsynlig action og ikke nok grining og drama. Ta filmen for det den er da vel, og ikke ha forhåndsbestemt deg for at du skal bedømme ALLE filmer som potensielle Oscar-kandidater. Det blir bare for dumt. Film er underholdning. Ble du underholdt? Så fint, da har faktisk filmen fullført oppdraget sitt. Og får du mer enn bare underholdning ut av den, kanskje ting du går og tenker på i flere uker etterpå...så kan du se på det som en bonus.

Anmeldelse: Unstoppable - Scott er kåt på Denzel!

Øya til Chris Pine er så redigerte at de brenner vekk sjela di om du ser på de for lenge, så vær forsiktig. (Eller du kan risikere å bli bøg.)

Noen regissører blir til tider helt besatt av en bestemt skuespiller, og lager derfor tullete mange filmer med vedkommende i hovedrollen. Tim Burton er jo så kåt på Johnny Depp at han knapt kan lage en film uten at Depp har hovedrollen, helst som en eller annen litt småsær figur. Burton skal også på død og liv ha med kjerringa si i omtrent alt han lager.

Så har vi Ridley Scott, som av en eller annen grunn er kåt på småfeite og rølpete Russell Crowe. Gladiator, American Gangster, Body of Lies og Robin Hood er filmer med Crowe i hovedrollen som Ridley Scott har regissert. Og broren hans, Tony Scott, som er regissøren i dette tilfellet...han er kåt på Denzel Washington!

Russell Crowe er ikke bare glad i pølser. Han ELSKER pølser. Her synger han om pølser under åpninga av et kjøpesenter i San Francisco.

Det begynte vel med Crimson Tide, og deretter har Tony Scott laga Man on Fire, Deja Vu, The Taking of Pelham 123 og nå Unstoppable. Egentlig er det litt mange filmer med samme skuespiller i hovedrollen, men med unntak av Pelham 123 er alle filmene faktisk veldig bra. Denzel Washington er jo også en flink skuespiller, som bidrar til å gjøre filmene hakket bedre enn de egentlig er.

Denzel ler ikke, han knegger.

Men tilbake til Unstoppable. En dust, spilt av Ethan Suplee (den litt tilbakestående broren i My Name is Earl), tabber seg ut og et godstog seiler avsted uten et eneste menneske ombord til å stoppe det. I tillegg er de automatiske bremsene som vanligvis skal aktiveres i sånne tilfeller ute av funksjon. Det blir selvfølgelig full panikk, og filmen skifter mellom togets ville ferd, ulike nyhetsinnslag som konstant viser live video fra helikoptre etterhvert som toget suser avgårde, og "basen" der de som kontrollerer togtrafikken sitter og svetter og skriker over radioen til hverandre for å løse situasjonen. Alt akkompagnert av Harry Gregson-Williams, som leverer passende actionfilmmusikk som vanlig.

Et godstog på rømmen er kjipt nok i seg sjøl, men i dette tilfellet er det hakket kjipere siden åtte av togets vogner er digre tanker med et ekstremt giftig og brannfarlig stoff. Nyhetsreportasjene som dekker saken live hele filmen gjennom er imponerende flinke til å vise animasjoner og simuleringer som enkelt forklarer worst case scenarios etterhvert som toget suser mot et nytt sted på kartet.

Til tider kan det føles litt overdramatisk, rett og slett fordi det er så veldig rett før katastrofe absolutt hele tida, i tillegg til at de fleste scenene er filma av en kar så proppfull av ADHD, amfetamin og Parkinsons at hele mannen konstant vibrerer noe helt sinnsykt. Vibrasjonene og ristinga forplanter seg via kameraet og videre til bildet, som hopper og spretter hysterisk alle veier og zoomes inn og ut for å skape enda mer dramatikk. Mulig det er for å kamuflere at toget egentlig ikke går så fort som de vil ha det til, men det blir litt slitsomt i lengden å se på et bilde som absolutt aldri står stille.

Det betyr ikke at jeg syns filmen var elendig, jeg syns absolutt den var kul nok i massevis. Men jeg hadde vel egentlig følelsen av at jeg hadde sett det meste før, f.eks i Speed. Hvis man ikke tenker så mye over hvor overdrevent dramatisk det er til enhver tid, så er Unstoppable en helt ålreit actionthriller å slå ihjel halvannen time med. Denzel leverer som alltid, selv om filmen kanskje er litt for full av klisjéer.

Tjukke Steven Seagal

Jeg har prøvd å lide meg gjennom realityserien Steven Seagal: Lawman og er nå halvveis. Tilsammen har jeg brukt sikkert et halvt år på det, jeg så først 4-5 episoder etterhvert som de kom ut, tok en pause fram til nå og så en episode idag. Nå tror jeg jaggu ikke at jeg orker mer, og jeg har bestemt at jeg skal forklare meg. Grundig.

Steven Seagal, for de som ikke vet det, er en snart 60 år gammel skuespiller (ofte med hestehale eller veldig smooth bakoversleik) som har spilt i ymse actionfilmer og banka livskiten ut av folk siden slutten av 80-tallet en gang. Den aller beste filmen hans er Under Siege fra 1992, som er en litt Die Hard-aktig sak som foregår på et krigsskip. Deretter har det vel egentlig gått bare nedover med fyren.



Under Siege var også filmen som lagde en del oppstyr fordi Erika Eleniak (som var Baywatch-babe på den tida og alle 12-åringers runkefantasi) spilte stripper som spratt ut av ei diger kake, og i tillegg viste seg toppløs. Scena hvor ho knepper opp skjorta er den enkeltscena som er aller oftest satt på pause på VHS-spillere i 1992. Tror jeg da...

Så jo ikke så dum ut da?

Seagal har alltid spilt i slåssefilmer, men problemet er at etterhvert som åra har gått har han blitt feitere og feitere, og den en gang så kule slåssinga har nå blitt erstatta/kamuflert med intense closeups og ristende kamera. Sikkert for at man ikke helt skal få med seg hva som skjer, eller legge merke til at Seagal ikke lenger gjør slåssinga sjøl. Han bruker stand-ins, og noen ganger er det så åpenbart at det blir helt komisk. Steven Seagal i t-skjorte, med tydelig blubbete og bleikfeite armer hopper ned fra en avsats. Idet han lander, kutter man til et skikkelig closeup hvor man ser et par muskuløse og innolja overarmer som strammer seg, hvor man til og med kan se blodårene. Så kutter man tilbake til bleikfeite Seagal igjen. Det legger jo ingen merke til.

En ting jeg syns er utrolig morsomt med mannen er at han har ikke bare klart å få mye mer hår enn han hadde for tjue år siden, han har også et hårfeste som beveger seg motsatt av fysikkens lover. Det kryper rett og slett lenger og lenger ned i panna på'n. La meg illustrere det med et par bilder. Først et fra midten av 90-tallet.

Nei, det er ikke mora til Angelina Jolie. Jeg syns det er litt artig at Seagal her ligner litt på Elias Koteas, som spilte Casey Jones i den første Turtles-filmen. (Ja, jeg er klar over at jeg sitter på mye ubrukelig kunnskap.)

Bildet over er faktisk ikke tatt så altfor lenge etter Under Siege, så håret har tydeligvis falt av omtrent parallellt med høstløvet året etterpå. For alt jeg vet kan det ha blitt tatt med rake. Men det blir ikke imponerende før man sammenligner med hvordan han ser ut idag, med den lille Mikke Mus-spissen som går ned i panna

Mangler bare de store sorte øra. Og Pluto

Nei, jeg vet ikke hva det er for noe jeg. Om det er spraya eller limt på, eller hva som er greia. Skummelt er det uansett. Men i allefall, filmene hans nå for tida (han lager ca. 3-4 stykker i året) har nå blitt så billige at samtlige må spilles inn i et eller annet østeuropeisk møkkaland. De har som regel null budsjett, og til og med helt enkle utendørsscener blir gjerne erstatta med dårlig green screen. Regissøren er som regel et navn man aldri har hørt om, og en gang gikk det så ille at de måtte endre manus og story hele veien gjennom produksjonen, så i et krampaktig forsøk på å få en sammenhengende historie ut av det måtte filmen noen steder dubbes på nytt. Sånn at dialogen skulle stemme med den nye manuset. Jippi!

De kunne jo ikke spille inn scenene på nytt, for det hadde de ikke råd til. Jeg tror det var noe med både narkotika og alien-antydninger, og filmen heter så mye som Attack Force. Noen mener det er verdens absolutt verste film, men siden jeg har sett både Ice Spiders og Nine Deaths of the Ninja forbeholder jeg meg retten til å ta sånne utsagn med en klype salt.

Reggaemonsteret Seagal. Ja, REGGAE! Herregud.

Egentlig er det ganske trist, for på starten av 90-tallet hadde Seagal faktisk potensiale, og filmene hans var underholdende som bare fy. I sterk kontrast til det mølet han produserer idag. Steven Seagal: Lawman, som er noe av det siste han har kommet med, er en "realityserie" i stil med COPS og sånne serier hvor man får være med en eller flere politipatruljer ut på rundene sine. Her reklamerer de med (og prøver å innbille oss) at Seagal i tillegg til å ha vært skuespiller og spilt i drittfilmer siden slutten av 90 tallet, samtidig har vært politimann i Louisiana. I 20 år! Ja, han presiserer det til og med sjøl med en fin voiceover på introen av hver episode. Right.

Når man har vokst ut av samtlige klær man eier er det tilslutt bare en ting som funker. Pledd!

I utgangspunktet kunne det vært spennende å se en aikido-mester prøve seg som purk, men isteden kollapser hele konseptet før det kommer noen vei. Hvorfor? Fordi Steven Seagal er for tjukk. Han er kjempetjukk, og det eneste han gjør er å sitte på passasjersiden i en politibil og være tjukk, mens han har på seg briller. Innimellom får de øye på et par meksikanere eller negerungdommer som står og henger (gjerne utenfor sine egne hus), og egentlig ikke gjør noe galt. Og da er det på med blålysa, ut av bilen, og få lagt de i bakken etter en liten jakt i nabolaget. For de er jo "mistenkelige". Som regel har de ikke gjort noe galt, og det eneste de pleier å bli tatt for er ubetalte parkeringsbøter eller ting fra gammelt av.

Rørt til tårer av sin egen låt, det er det ikke mange som blir!

Han har en ny actionserie på gang nå også, som helt sikkert ikke blir no spennende å se. Jeg gruer meg!

Now I have a machine gun. Ho - Ho - Ho.

Det står nemlig skrevet på gensern til en død terrorist med nisselue, sendt ned i en heis av Bruce Willis. Hvilken film jeg tenker på? Die Hard selvfølgelig! En av mine absolutte julefavoritter, og siden det nærmer seg jul tenkte jeg å lete fram noen gode julefilmer. Ikke nødvendigvis sånne klissete "Aww"-julefilmer, men filmer som foregår i jula, og samtidig inneholder annet enn bare familiedrit.

Like greit å starte med litt action: Die Hard. Alan Rickman og en gjeng terrorister bestemmer seg for å ødelegge jula for kjerringa til John McClane og tar en hel haug gisler i Nakatomi Plaza. Bruce Willis må såklart rydde opp i det, mens han løper rundt barbeint på glasskår iført møkkete og blodig helsetrøye (Han har forøvrig også på seg bukse). Fantastisk julefilm!



Selv om den ikke er like bra som den første, så er det fortsatt verdt å se oppfølgern Die Harder også. Den foregår faktisk også i jula, og denne gangen er handlinga lagt til en flyplass midt i en liten snøstorm. En gæærn general (av typen som praktiserer tai chi kliss naken når ingen andre enn kameramannen ser på) og noen andre terrorister driver og lager kvalm ved å få fly til å styrte, og folk blir generelt ganske fortvilte av seg. Bruce Willis må selvfølgelig rydde opp igjen.



Hvis actionfilmer ikke frister, så kan man jo alltids kose seg med Gremlins! (Eller "Gremlings" som noen sier, antagelig de samme folka som sier "Seinfelt" istedenfor Seinfeld") Billy (som sikkert har runda 20 år) får grint seg til å få en mogwai av den rike pappan sin når de er innom ei sær sjappe i chinatown. En mogwai er et lite, fluffy og sjarmerende kryp på størrelse med en halvliter og med digre øyne og ører. Han velger å kalle dyret Gizmo, og chinatown-gamlingen som solgte den ga streng beskjed om at den ikke må mates etter midnatt, og den tåler verken vann eller dagslys. Billy føkker selvfølgelig opp og alt går til helvete. Face it; det hadde ikke blitt no kul film ellers.



Assault on Precinct 13, da er vi tilbake i actionsjangern igjen. Originalen skal visstnok være tusen ganger bedre, (i allefall ifølge bedrevitere og verdensmestere av typen som sitter mutters alene nedi en kjeller og patter på en sur gammal rullings mens de "nyter" gamle sorthvitt-filmer fra 30-60åra, og etterpå skriver nesevise innlegg i filmforum på internett om hvor fantastisk mesterverk disse filmene er. Samme type menneske som hater alle remakes uansett, og av nyere filmer bare ser kunstfilmer fra Italia eller Argentina, aller helst sånne som varer i 5 timer og som handler om enbeinte små negerunger som spiller piano, eller møkkete kjerringer som jobber med å sy fast skjorteknapper på en klesfabrikk og drømmer om å bli pult av en gartner.)...men som jeg egentlig skulle si før jeg måtte lire av meg alt det her; jeg liker jaggu remaken!

Filmen handler om en politistasjon som egentlig skal stenge dørene for siste gang, men selvfølgelig akkurat denne dagen blir angrepet av en gjeng skurker som skal ha tak i en av de innsatte. Politifolka trenger all hjelp de kan få, og de blir nødt til å samarbeide med fangene om å holde skurkene ute. Selvfølgelig mens det snør som bare fy utenfor. Helt ålreit film å slå ihjel et par timer med i romjula.



Billy Bob Thornton er helt genial i rollen som den skitne og alkoholiserte skurkenissen i Bad Santa. Utrolig morsom film, og jeg skal ikke spoile noe som helst. Tror det holder med en trailer... Har du ikke sett den; SE DEN. Har du sett den? Se den igjen! Det er jul for svarte.



Neida, jeg har ikke glemt Home Alone 1 og 2, eller Christmas Vacation-greia med Chevy Chase. Jeg bare syns de var litt for åpenbare til å nevne her. Hvis du vil se en litt småkjip julefilm bare på trass, så kan du kose deg med Jingle All the Way, sammen med Arnold. ;)



Har du noen julefilmer å anbefale, som ikke er altfor klissete? Kom med de!

Mer skrekk og sci-fi...?

Egentlig mest skrekk, men tenkte jeg kunne nevne et par andre nye filmer som faktisk er veldig ålreite, og som de fleste kanskje ikke får med seg på grunn av språket. Den første er en fransk zombiefilm, The Horde (eller La Horde, for eventuelle språknazier der ute) Storyen er omtrent som følger: Politimann blir drept av en kriminell gjeng, kollegaer av politimannen bestemmer seg for å hevne kompisen og stormer en sen kveld leiligheten der jævlene holder til, i toppen av ei blokk.

Det blir skyting og uvennskap, og midt oppi det hele kommer det brått masse zombier som har veldig lyst til å spise alt og alle. De befinner seg helt øverst i blokka, zombiene prøver å bryte seg inn nede...og folk må finne en vei ut. Helt kul film med masse stygge scener og gla'vold.

Så man bør ikke la seg skremme av at filmen er på fransk, så sant man ser den med undertekster (eller i verste fall kan fransk). Den jeg så var dubba, og det gikk egentlig helt greit så lenge jeg ikke studerte leppene til folk mens de snakka, og prøvde å innbille meg at "Joda, de har de stemmene der!". Burde sett den med tekst.



Den andre filmen jeg tenkte å nevne heter Cargo, og er noe så uvanlig som en sveitsisk science fiction film. Oh yes. Ser ut som de har hatt et greit nok budsjett (eller så har de brukt penga fornuftig), for den er imponerende pent filma, godt laga, med kul story, og effektene er overbevisende i massevis. Den har også en veldig fin stemning og atmosfære (hvis man syns paranoia og isolasjon er fint), noe som trekker veldig opp.

Et romskip er på en mangeårig reise for å levere noe et sted, en såpass lang tur at mannskapet jobber skift i flere år om gangen for at de i det hele tatt skal klare å komme seg dit. Skal ikke røpe så mye mer om handlinga, men som man sikkert skjønner av tittelen så dreier det seg om hva romskipet frakter. Kanskje ikke en film for alle og enhver, men...sjekk trailern!

Science Fiction-filmer

Skyline var en film jeg hadde gleda meg veldig til å se, for etter trailern å dømme hadde den masse snacksy å by på! Aliens som invaderer jorda og tydeligvis har planer om å utrydde oss (litt som Independence Day eller War of the Worlds) og en gjeng folk som må flykte fra faenskapet, pluss digre monstre som tramper rundt og ødelegger ting (sånn som i Cloverfield omtrent). Men etterhvert som jeg leste brukeranmeldelser inne på imdb begynte jeg å tvile.

Her er et par kommentarer fra folk som har sett den:

"Skyline was probably the worst piece of crap I've seen in a long time. Just when I thought it was finally over, it got even worse. Just picture a bad version of Independence Day, but instead of following the exciting people who will save the planet, you sit in a room with the most annoying people on Earth."

"Look, I like sci-fi. . .heck, I LOVE sci-fi. Old Sci-fi, foreign sci-fi. . .I've even been known to sit through fan-made movies at sci-fi conventions without the crutch of massive amounts of adult beverages in my system. I love sci-fi that much.

After watching Skyline, however, I have, for the first time in my 40-odd years of watching good/bad/indifferent sci-fi, actually walked away not only confused, but feeling as if I had been violated without the usual afterglow peck-on-the-cheek. . .or even a few bucks on the nightstand for cab fare"

"SkyFAIL"

Altså, filmen hadde egentlig ikke vært så ille den, hvis folka i filmen ikke var så forbanna dumme. Hvis jorda blir invadert av aliens, og du blir forfulgt av to helt enorme monstre utendørs...velger du da å stoppe opp for å lete etter riktig nøkkel for å åpne en glassdør, eller knuser du den? Det tar provoserende lang tid før mannen i filmen skjønner at han skal gjøre sistnevnte. Etterpå sier han til resten av den panikkslagne gjengen han har med seg at "Vi må komme oss helt til toppen av bygningen, det er det tryggeste stedet jeg kan komme på!", og alle følger villig med. Seriøst? Toppen av en skyskraper? Hva med å finne en dyp kjeller eller noe som ikke er like lett å velte eller rive åpen som en melkekartong? Filmen er stappfull av sånne idiotiske ting, hvor du blir sittende og lurer på hva i helvete folka tenker på. Eller hva de som skrev manus tenkte på.

Skyline er ikke bare driten da, den har sine lyspunkter også. Effektene er faktisk ganske bra, selv om de tydeligvis har lånt litt her og der fra andre sci-fi-filmer. Men hvis du forventer en film med en god historie og karakterer du faktisk bryr deg om, så vil jeg anbefale og se noe annet. Alt du får ut av Skyline er halvannen time med masse masete dataeffekter som du må tilbringe sammen med en gjeng ufattelig dumme folk.

Filmen er forresten regissert av brødrene Strause, og hvis ikke du har hørt om de før så holder det vel å si at det var de som laga den håpløse Aliens vs Predator: Requiem. Likte du ikke den så liker du nok ikke Skyline heller. Her er trailern, den er egentlig det beste med hele filmen! Du får med deg det meste av effektene og sånt her, så da slipper du se hele.



Men hvis du likevel er på jakt etter gode sci-fi-filmer, så har jeg et par alternativer å foreslå. En av mine favoritter innen sci-fi: Event Horizon! Kanskje den aller beste filmen Paul W.S. Anderson har laga, selv om Resident Evil-filmene ikke er dumme de heller. Den handler om en liten gruppe folk som går ombord for å undersøke et romskip som har vært sporløst borte i sju år, og som plutselig dukker opp igjen. Mannskapet er vekk, og filmen er generelt ganske creepy. Litt Clive Barker-følelse over hele greia igrunn.



En annen film i samme sjanger som jeg likte veldig godt, er Pandorum. Dennis Quaid og Ben Foster er ombord på et romskip og blir brått vekka fra cryosleep og ting er ikke helt som de skal være på skipet. Her skal jeg ikke avsløre så mye mer, annet enn at ting er ikke alltid som man tror. Se filmen hvis du liker sci-fi/skrekk!

Skrekk-ikonet Robert Englund

Jeg begriper ikke hvorfor de på død og liv skulle lage en remake av Nightmare on Elm Street! Har du sett den eller? Nei ok, men det har jeg, og jeg kan rapportere om at den var helt ræva. Sånn, nå slipper du å se den! Av en eller annen grunn så klarer ikke Hollywood-folka å finne på nok nye konsepter, så de tror at de skal kunne reboote en allerede etablert franchise og håve inn masse penger på det, sånn med jevne mellomrom.

Kan godt hende det funka med Nightmare on Elm Street også, i allefall for de fjortisene idag som ikke har noe kjennskap til originalen. Akkurat for de stakkars uvitende sjelene der er nok filmen helt ålreit, så det kan jo tenkes at de dro inn noen kroner på den likevel. Her er trailern til remaken:



Men det funka ikke for meg. Det fins bare én Freddy Krueger, og det er Robert Englund. I den nye Elm Street-filmen har de heller dratt inn Jackie Earle Haley, gjøken som nylig spilte Rorschach i den litt langtråkige Watchmen. Han gidder jeg ikke linke til engang. Problemet med den "nye" Freddy Krueger er at han aldri holder kjeft! Han skravler og skravler og skravler og skravler, og akkurat når du tror han skal holde kjeft, så må han skravle litt til.

De har prøvd å gjøre Freddy skumlere ved at han er stygg i kjeften og sier ting som er litt mer disturbing denne gangen. Borte er all den svarte humoren og sadistiske one-liners som ga de gamle filmene sjarm. Greit nok, de gamle Elm Street-filmene var lett blanding av skrekk og humor, men det er jo akkurat det som gjorde filmene så minneverdige. Remaken er derimot fort glemt.

Etter at den siste av Elm Street-filmene ble laga, så har Robert Englund i bunn og grunn bare spilt i dritt (bortsett fra i Freddy VS Jason, som var helt grei underholdning), han hadde en kjip rolle i filmen "2001 Maniacs", en liten rolle i "Hatchet", og enda en liten rolle i "Jack Brooks: Monster Slayer", pluss at han dukka opp i den elendige "Zombie Strippers". I tillegg har han hatt småroller i tv-serier og tv-filmer, men aldri vært i nærheten av den suksessen han opplevde som Freddy Krueger. Spiller kanskje liten rolle uansett, da mannen sikkert har penger så han klarer seg.

Fra hjemmesiden hans http://www.robertenglund.com/ så kan man ta en titt på hva mannen driver med, hvilke conventions og filmfestivaler han dukker opp på, og bestille boka hans. Jepp, mannen har kommet med bok! En annen ting som er ganske kult, er at man kan sende inn en ting til Robert og få den signert tilbake. Så det er jo en ypperlig gaveidé til eventuelle blodfans der ute... ;)

Da er det vel absolutt på sin plass å avslutte med en video med den gode gamle Freddy Krueger! (Obs! Mulige spoilers for de som ikke har sett filmene før!)

Den gangen leiefilm kosta ti kroner...

Du vet jo åssen det er. Du sitter og mimrer og tenker tilbake på filmer eller serier du så da du var liten, og skulle så gjerne ønske du kunne se de igjen. For de var jo så sinnsykt bra! Og selvfølgelig tror du de er like bra ennå! Eller kanskje ikke? Da jeg var liten pleide jeg å leie filmer jeg var altfor ung til å se, og den lokale bensinstasjonen hadde et knøttlite bakrom med mengder av VHS-filmer i kategorien sci-fi og horror jeg kunne velge mellom. Om en tiåring hadde godt av å se disse filmene vi leide er en helt annen sak...

Den gangen hadde de ikke vanlige hyller sånn som i dagens videosjapper. Neida! Filmene var innelåst og stod stabla side ved side i noe som best kan beskrives som en diger metallbok festa til veggen, hvor man kunne bla gjennom og se over flere cover samtidig. Ikke helt ulikt som når man skal kjøpe plakater, og blar gjennom disse plast/metallsidene med en plakat i hver (bare at her var det fler rader med filmer). Jeg rakk aldri opp til de øverste hyllene, så det var alltid stor stas hvis gubben bak kassa hadde satt en av filmene fra øverste hylle på feil sted, sånn at jeg rakk opp til den og kunne myse bakpå.

Felles for samtlige filmer var at coveret var litt seigt. Du merka med en gang at det var en film som mange andre fete potetgull-fingre hadde vært borti før deg, og ingen hadde noensinne fått idéen om at de skulle tørke av coveret. De lukta også litt spesielt husker jeg, og det var alltid hakk og små rifter i den litt myke plasten utenpå. Leiefilm hadde en helt spesiell lukt. Det lukta rett og slett "fremmed". Som om du hadde én ting fra huset til en ukjent person i din egen stue, sånn for en kveld.

For å få råd til å leie filmene panta vi flasker. Nå var ikke det no big deal den gangen, for en film kosta ti kroner å leie, så vi kunne omtrent bare røske med oss de flaskene vi fant på vei til bensinstasjonen og likevel ha råd til både film og digg. (Eneste nedtur var at flasker man fant i grøftekanter kunne i visse tilfeller inneholde døde mus, som i forkant av panting måtte spyles ut med hageslange.)

En av filmene jeg husker gjorde veldig inntrykk på meg, var Rawhead Rex. Traileren kan sjekkes ut her:



Den skremte vettet av meg, og både jeg og min jevngamle kamerat ble så redde at vi gjemte oss bak stolen mens vi så på den. Den har ikke akkurat samme effekt idag...

En annen film som også satte midlertidige spor i et sart barnesinn, var den møkkdårlige skrekkfilmen SLUGS. Ja, som handler om drapssnegler selvfølgelig! Trailer:



Spesielt én scene, hvor en mann tar på seg en arbeidshanske (for så å finne ut at det er en snegle inni hansken som biter) og etterpå hogger av seg hånda med øks, gjorde inntrykk på meg. Men er den verdt å se om igjen idag? Njæ... Det holder lenge med en trailer foreløpig. Jeg hadde gleda meg til å se Critters-filmene om igjen også, men det var såvidt jeg orka å se ferdig den første.

Noen ganger er rett og slett minnene best.