Den gangen leiefilm kosta ti kroner...

Du vet jo åssen det er. Du sitter og mimrer og tenker tilbake på filmer eller serier du så da du var liten, og skulle så gjerne ønske du kunne se de igjen. For de var jo så sinnsykt bra! Og selvfølgelig tror du de er like bra ennå! Eller kanskje ikke? Da jeg var liten pleide jeg å leie filmer jeg var altfor ung til å se, og den lokale bensinstasjonen hadde et knøttlite bakrom med mengder av VHS-filmer i kategorien sci-fi og horror jeg kunne velge mellom. Om en tiåring hadde godt av å se disse filmene vi leide er en helt annen sak...

Den gangen hadde de ikke vanlige hyller sånn som i dagens videosjapper. Neida! Filmene var innelåst og stod stabla side ved side i noe som best kan beskrives som en diger metallbok festa til veggen, hvor man kunne bla gjennom og se over flere cover samtidig. Ikke helt ulikt som når man skal kjøpe plakater, og blar gjennom disse plast/metallsidene med en plakat i hver (bare at her var det fler rader med filmer). Jeg rakk aldri opp til de øverste hyllene, så det var alltid stor stas hvis gubben bak kassa hadde satt en av filmene fra øverste hylle på feil sted, sånn at jeg rakk opp til den og kunne myse bakpå.

Felles for samtlige filmer var at coveret var litt seigt. Du merka med en gang at det var en film som mange andre fete potetgull-fingre hadde vært borti før deg, og ingen hadde noensinne fått idéen om at de skulle tørke av coveret. De lukta også litt spesielt husker jeg, og det var alltid hakk og små rifter i den litt myke plasten utenpå. Leiefilm hadde en helt spesiell lukt. Det lukta rett og slett "fremmed". Som om du hadde én ting fra huset til en ukjent person i din egen stue, sånn for en kveld.

For å få råd til å leie filmene panta vi flasker. Nå var ikke det no big deal den gangen, for en film kosta ti kroner å leie, så vi kunne omtrent bare røske med oss de flaskene vi fant på vei til bensinstasjonen og likevel ha råd til både film og digg. (Eneste nedtur var at flasker man fant i grøftekanter kunne i visse tilfeller inneholde døde mus, som i forkant av panting måtte spyles ut med hageslange.)

En av filmene jeg husker gjorde veldig inntrykk på meg, var Rawhead Rex. Traileren kan sjekkes ut her:



Den skremte vettet av meg, og både jeg og min jevngamle kamerat ble så redde at vi gjemte oss bak stolen mens vi så på den. Den har ikke akkurat samme effekt idag...

En annen film som også satte midlertidige spor i et sart barnesinn, var den møkkdårlige skrekkfilmen SLUGS. Ja, som handler om drapssnegler selvfølgelig! Trailer:



Spesielt én scene, hvor en mann tar på seg en arbeidshanske (for så å finne ut at det er en snegle inni hansken som biter) og etterpå hogger av seg hånda med øks, gjorde inntrykk på meg. Men er den verdt å se om igjen idag? Njæ... Det holder lenge med en trailer foreløpig. Jeg hadde gleda meg til å se Critters-filmene om igjen også, men det var såvidt jeg orka å se ferdig den første.

Noen ganger er rett og slett minnene best.