TRON-viggo?

Filmen er egentlig bare en jævlig dyr reklamekampanje for frisbee.

Uten å ha sett gamle TRON fra 1982 gikk jeg uansett løs på den splitter nye oppfølgeren TRON: Legacy, med åpent sinn og null forventninger. Om jeg burde sett originalen først? Nja. Jeg vet ikke, jeg tror den er mest interessant for de som allerede så den for mange år siden. Rett og slett for nostaligens skyld. Eller for å se hvor mye dataeffekter har utvikla seg siden den gangen. Jeg prøvde faktisk å se den for en stund siden, men effektene var så horrible at jeg ga opp. Beklager!

"Du er over 60 år pappa, og du sitter bare og spiller tv-spill. Også er du sur ennå for at mamma stakk av med han eiendomsmeglern?"

Det kan ikke være SÅ viktig å se originalen for å få noe ut av TRON: Legacy, innbilte jeg meg. Og jeg hadde heldigvis rett. Jeg tror TRON er en sånn film at hvis du var 9 år og ikke allerede blodnerd da du så den i 1982 så ble du det i allefall umiddelbart etterpå. Tipper man fikk utlevert colabånn-briller da man forlot kinosalen. For å sammenligne så vet jeg om geeks som kjøpte seg pvc-frakk så fort The Matrix kom.

Jepp, blodfan av 1982-filmen.

Uansett, ifølge IMDB handler enern om følgende: "A hacker is literally abducted into the world of a computer and forced to participate in gladiatorial games where his only chance of escape is with the help of a heroic security program." TRON: Legacy er ikke så langt unna den heller.

"Hvis du klemmer litt der nå så kjenner du at jeg har trena. Digg?"

I et forsøk på å koble den gamle filmen bedre sammen med den nye har de valgt å dataanimere Jeff Bridges (eller i allefall ansiktet hans) så han skal se ut som han gjorde på midten av 80-tallet. Det funker helt ræva, man ender opp med noe som ser ut som et avansert plast-menneske (Hei Jan Thomas!), og hele greia blir bare creepy. Men det er også det eneste jeg har å klage på når det gjelder effektene i filmen. Resten er helt vanvittig bra laga!

Han har sitt eget TRON-fly! Det hakke du!

Det her er en film som absolutt bør nytes i all sin gnistrende HD-prakt, og med lyden på full guffe. Filmen starter med at Kevin Flynn (Bridges) forteller sønnen sin historien om The Grid (dataverdenen), og forsvinner brått kort tid etterpå. Poff!
 

Nødvendig med et par bilder til av TRON-guy syns jeg.

Ikke HELT de samme syklene som i filmen...

Sønnen Sam begynner etterhvert å lete (mange år etterpå, vel å merke), og drar dit faren jobber og blir omsider sugd (fysjameg!) inn i The Grid han også. The Grid er en verden som ser omtrent ut som om Apple har hatt uendelig tilgang på sort glass, neonlys, LSD, giftig sopp og full kreativ frihet.

"Neineinei, ikke no press! Jeg sier bare at hvis du ikke har prøvd to menn samtidig før så må jo en gang være den første."

Alt er supersmooth sota glass, med strategisk plasserte lysstriper her og der, og samme hvor vakkert og stilrent alt er så fantaserte jeg flere ganger om å gå fullstendig agurk der med slegge. Gjerne skrikende. Rett og slett fordi alt der ser utrolig pent ut når det går i stykker også, noe man stadig får være vitne til gjennom slåssescener og annen akrobatikk. Alle går selvfølgelig kledd i latterlig tettsittende drakter i skinn og latex, men heldigvis foregår ikke handlinga på ei glovarm strand. Så ingen dør av heteslag.

Ingenting å si på estetikken.

Sam må gjennom ymse prøvelser for å finne faren sin, og resten av historien tror jeg ikke jeg skal si så mye mer om. Soundtracket er stort sett dunkende techno, noe som passer veldig bra til "arkadehall"-følelsen man får av filmen. Det dukker også opp en snåling etterhvert som minner om en albinoversjon av David Bowie. Så vet du det.

Kom faen ikke her og si at det ikke ligner!

Liker du sci-fi med masse digg eyecandy så kan TRON: Legacy varmt anbefales. Like varmt som i en sånn gummidrakt på en tredemølle tenker jeg.