Melancholia meg i ræva

Kirsten Dunst naken. Sånn, da har du sett det og slipper å se filmen. Heldige deg.

Et bedre og mer treffende navn på filmen burde vært "Langtråkigsomfaena". Med "Lars von Triers" først da, det er utrolig viktig å få med. Hvordan noen kan snekre sammen en så umenneskelig kjedelig og intetsigende film er for meg et mysterium. Men det hjelper sikkert hvis du heter Lars von Trier og er sånn over gjennomsnittet wannabe "artsy". Da får du mer enn nok penger i støtte til å produsere sånt avfall, og i tillegg får du med deg relativt store og kjente skuespillere som gjerne vil virke dype ved å delta på sånne "kunstprosjekter". Lars von Trier tror han er no, og det lukter filmene hans på lang avstand også. Men kjære Lars, du kan smøre så mye hundebæsj på skiva di du bare orker, det blir ikke nugatti fordet.

Filmen handler om Justine, spilt av Kirsten Dunst, som skal gifte seg med en eller annen skroting i dress. Og absolutt alle de 130 minuttene filmen varer foregår på en herregård av noe slag, og mesteparten av tida er man midt i bryllupsselskapet. Filmen er delt i to, første del heter "Justine" og andre del heter "Claire". Kjekt? Det holdt dessverre ikke for min del, for jeg ble nødt til å dele den opp i tre deler for å orke å se hele skiten. Kiefer Sutherland er med, John Hurt er med, Stellan Skarsgård er også med...men hvem bryr seg når filmen er så døll? Innendørs er bildet konstant i kvalmende gultoner, litt som falmet tapet hos en 80-åring som har røyka to pakker om dagen siden han ble konfirmert. Ute er det sykelige blåtoner som får alle til å se ut som de fryser, og gir alt et deprimerende og kjølig belegg.

Melancholia er navnet på en planet som man oppdager er på vei mot jorda og som vissnok skal passere "skummelt nært" oss. Men nesten helt i begynnelsen av filmen så ser man den gigantiske planeten kræsje i (og fortære) jordkloden, så slutten er allerede avslørt sånn sett. Bare ikke tro at dette er en katastrofefilm, jeg vet ikke om den muligens er for kjedelig til å kunne kvalifisere til en sjanger i det hele tatt. Så hva er vitsen med å se filmen da? Jeg satt likevel og venta på at det skulle skje noe katastrofe-aktig mot slutten, men nei. For å irritere meg enda mer så er nesten all dialog fremført som mumling og hvisking, konstant avbrutt av ekstremt svulstige toner fra et strykeorkester som gir alt. Lyden på musikken er så vanvittig mye høyere enn dialogen, så hver gang musikken virkelig tar av og prøver å understreke et poeng som ikke er der, ender jeg opp med å skru lyden ned. Så kommer det hviskende dialog igjen, og jeg banner mens jeg skrur lyden tilbake opp. De samme orkestertonene blir brukt igjen og igjen og igjen, og prøver å skape en litt ubehagelig stemning. Man får litt følelsen av at "noe" er på vei, det er et eller annet som kommer. I mitt tilfelle var det nattesøvn.

Melancholia er en sånn film hvor det egentlig ikke skjer noen verdens ting, og jeg tipper de folka som syns den er fantastisk bra er akkurat de samme folka som klarer å se noe dypt og viktig i abstrakt kunst. Sånne ser ting som ikke er der, og klarer på mystisk vis å tolke det dithen at det ligger en dyp filosofi bak verket. Med Melancholia ligger det ikke stort annet bak enn en stormannsgal danske med altfor mye penger i filmstøtte og naive skuespillere som tror de får være med på noe viktig. Hvis det eneste Kirsten Dunst ville oppnå var å vise puppa sine så kunne ho valgt en mye bedre film å gjøre det i. Hvorfor gjorde ho det ikke like gjerne i Spider-Man?

Syns du livet er altfor langt? Har du litt over to timer du ikke aner hva du skal bruke på, og av en eller annen grunn vil at de timene skal føles som de varer i en halv dag? Se Melancholia da vel! Men ikke se den sammen med noen, se den alene. Det er ingen vits i å plage vennene sine eller kjæresten sin sånn. Skal du på død og liv se den med noen, se den med noen du ikke liker.